Sitt med det

Noen ganger tar det ikke et smell.Noen ganger tar det stillhet.

Fire dager.

Fri.

Ingen klienter .Ingen idee å bygge. Ingen gym å holde liv i.Bare meg. Hagen. Frø som skulle plantes. Jord under neglene og en kropp som ikke hadde noe mer å gjøre.

Det var da det kom. Ikke som en bølge.Men som en tåke. En tomhet. En erkjennelse som satte seg bak brystbeinet og visket:“Det er over nå.”

Jeg har nettopp gitt slipp på noe jeg har båret i 12 år.Noe jeg bygde med nevene mine.Noe som definerte meg.Noe jeg holdt i live – ikke fordi det ville leve – men fordi jeg nektet å gi opp.

Og jeg skal være ærlig med deg:Det gjør vondt.Ikke som sorg over et tap.Men som den tynge stillheten som kommer når krigen er ferdig – og du ikke vet hvem du er uten sverdet ditt.

Disse dagene i stillhet viste meg alt.Alt jeg var stolt av. Alt jeg angrer.Alt jeg holdt fast ved for lenge.Jeg så hvordan jeg valgte det – hvordan jeg presset det forbi grensen – hvordan jeg gjorde det jeg alltid har gjort:kriget til siste pust og litt til.

Men nå? Nå var det ingenting igjen å kjempe for.Så jeg satt med det.Og det beit. I kroppen.Skuldrene mine ble bly.Hofter som en gammel mann.Korsryggen låst som en gammel port.Tungt. Betent. Trist.

Men jeg vet dette:Hvis jeg ikke møter det nå, så kommer det tilbake.I en annen form. Med større kraft.Og biter meg i ræva eller spytter meg i ansiktet når jeg minst trenger det.

Så jeg satt.Jeg lot mørket sitte ved bordet.Jeg hørte på stemmen som sa: du feilet.Og jeg svarte: nei. jeg levde.Jeg lærte. Jeg elsket. Jeg ga alt.Og nå er det over.

I går kom forløsningen. Ikke som en revolusjon.Men som en hvisken:"Gjør det du lærer bort. Small steps. Everyday."

Jeg hørte det.Som om jeg selv hadde sagt det til en av mine studenter.Men nå traff det meg.Dypere enn før.

Vi glemmer det når vi står midt i dritten.Vi – som bærer andre – tror at vi alltid må ha svaret.Men noen ganger er svaret så enkelt at det blir usynlig:

Små skritt. Hver dag.

Det er det som får deg ut.Det er det som får deg hjem igjen.

Loven om Rytme, sier Hermetikerne,Alt har ebbe og flo.Alt som går ned, skal opp.Alt som stagnerer, skal puste igjen.

Men det er én ting de ikke alltid sier:Du må velge å ta det første skrittet.Ingen bølge kommer og løfter deg om du ikke reiser deg.Ingen flod skyller deg fri om du ikke går ned til vannet.

Så her er jeg nå.Med jord på hendene og ømhet i hofter.Men jeg står.Litt lettere. Litt lysere.

Til deg som leser dette:

Du som har gitt slipp på noe.Du som står i mellomrommet.Du som ikke vet hvem du er lenger – uten den rollen, det stedet, den drømmen.

Du har ikke feilet. Du har levd.Og nå er du i overgang.Ikke stopp her. Ikke bli sittende fast i mørket.Men heller ikke løp fra det.

Sitt med det. Kjenn det. Og når det løsner –reis deg.

Ta et lite skritt. I dag.Og ett i morgen.Og ett til.

Du trenger ikke fikse alt.Du skal bare gå.I din rytme.Med din styrke.Og med hele deg – også de delene som fortsatt svir.

Vi sees på bølgen.Jeg heier på deg.