Lets Fucking GO!

Vi lever i en tid hvor ingenting kan skjules lenger, en tid hvor alt det som har vært fortrengt, pakket vekk i mørke rom i sjelen, i samfunnets strukturer, i kollektive fortielser og personlige løgner – alt dette stiger nå opp som damp fra jordens åpne sår. Paradigmet skifter. Og det gjør ikke det på en pen måte. Ikke gjennom kjærlige budskap i blomstrete skrifttyper, ikke gjennom «high vibes only», men gjennom oppløsning, gjennom opprivelse, gjennom smerte.

Vi trodde kanskje vi kunne komme oss unna, navigere elegant gjennom denne overgangen, men nei – Universet tillater ikke mer bullshit. Du kan ikke ta gamle masker med inn i ny tid. Det du ikke vil se, vil bli kastet i ansiktet ditt. Det du nekter å føle, vil slå seg løs i kroppen din. Og alt du har bygget på et falskt fundament, vil rase sammen. Det er ikke straff. Det er frihet.

Jeg vet dette, fordi jeg står i det selv. Jeg har kjent det på kroppen. Jeg måtte gi slipp på et selskap jeg hadde bygget over femten år, et arbeid som bar mitt navn, min visjon, min stemme – et livsverk som var uløselig knyttet til hvem jeg trodde jeg var. Jeg måtte legge det ned, ikke fordi jeg feilet, men fordi det ikke kunne bli med videre. Det var ferdig. Det var tungt. Det var et brudd med min identitet, med mitt ego, med min selvforståelse. Og samtidig, det var en portal inn til noe dypere.

Jeg er nå ansatt i helsesektoren, og det er viktig for meg å si dette: Jeg gjør en meningsfull jobb. Jeg hjelper mennesker. Jeg får bruke det jeg kan, jeg får bidra, jeg får være i tjeneste. Det gir mat på bordet, rytme i hverdagen og rom til å være far, partner og menneske. Det er ikke en degradering, men det var en overgang. En prosess. En ny rytme i en kropp som var vant til å danse alene.

Samtidig ble det klart for meg at jeg fortsatt bærer på to dype livstemaer: identitet og økonomi. De to store lærerne i mitt liv.

«Ikke god nok» – den stemmen visker fortsatt i mørket. Den blir høyere når kontoen er lav, når fremtiden virker uklar, når jeg mister oversikten og begynner å tro på fryktens evangelium. Den forteller meg at jeg må prestere for å være verdt noe, at jeg må være selvstendig for å fortjene frihet, at verdi er noe jeg må bevise. Den stemmen er gammel. Men den er fortsatt i meg. Og jeg er her for å møte den. Ikke for å bli kvitt den, men for å transformere den. For å smelte den inn i noe sant.

Og det er nettopp dette som skjer nå. For meg. For deg. For oss alle.

Våre triggere – de situasjonene, menneskene, reaksjonene som får oss til å koke, til å miste fotfeste, til å ville slå, flykte eller skrike – de er ikke fiender. De er speil. De viser oss det vi ennå ikke har integrert i oss selv. De peker på våre sår, våre uferdige prosesser, våre glemte bruddstykker. Du hater ikke den personen fordi han er ekkel – du hater ham fordi han viser deg noe du har forsøkt å glemme i deg selv. Du blir ikke trigget fordi han er for mye – men fordi noe i deg føler at du er for lite.

Vi reagerer på det som allerede finnes i oss. Vi møter ikke verden slik den er, men slik vi er. Og når vi virkelig forstår dette, begynner vi å eie vår prosess. Da slutter vi å dømme, slutter å kaste stein, og vi begynner i stedet å lytte. Til kroppen. Til hjertet. Til understrømmen av alt som skjer.

Det er ikke vakkert. Det er ikke pent. Det er jævlig, til tider. Å kjenne på frykt. Maktløshet. Skam. Å stå i den mørke dalen hvor ingenting gir mening. Men det er ekte. Og det er nødvendig. For vi er i et fødselsrom. Hele menneskeheten. Og fødsel er aldri komfortabel.

Alt som har vært undertrykt må opp. Og det skjer nå. Det skjer i deg. Det skjer i dine relasjoner. Det skjer i din kropp. Det skjer i økonomien din, i energien din, i dine gamle roller og strategier. Det skjer i samfunnet – i kriger, i kollaps, i avsløringer. Løgnene rystes. Det gamle faller.

Og vi står igjen, nakne. Med hjertet i hånden.

Hva gjenstår da? Sannhet. Kraft. Nærvær.

Så neste gang du blir trigget, neste gang det brenner i brystet, neste gang du kjenner trangen til å flykte, rive hode av idioten som trigger deg eller gå i forsvar– stopp opp! Pust. Spør deg selv: Hva er dette et speil på? Hva viser dette meg om meg selv?

Og ha mot til å møte det.

Vi trenger ikke flere masker. Vi trenger ikke flere teorier. Vi trenger ekte mennesker – som tør å føle, tør å falle, tør å reise seg. Igjen og igjen og igjen.

Dette er vår tid.

Ikke for å være perfekte.

Men for å være hele.

Så fuck alle gamle ideer om hvem du må være. Slipp kontrollen. Brenn skammen. Reis deg i det som er sant.

Og vit at du ikke går alene.

Vi er mange nå – som våkner.

Vi er mange som blør og bygger samtidig.

Og vi kommer til å klare det.

La oss gå. Sammen. Gjennom flammene. Gjennom mørket. Inn i lyset som allerede bor i oss.

Let’s fucking go!!!!