Begjær eller Kjærlighet?

Det finnes mennesker der ute som aldri har kjent ekte kjærlighet. Ikke den varme, trygge, bærende kjærligheten som renner fra brystkassen som solstråler på en vinterdag – men et desperat savn, en evig tomhet som forsøker å fylle seg med det nærmeste den finner: begjær.

Og begjær, i sin nakne form, er ikke noe ondt. Det er dyrets driv, instinktets språk, kroppens visking i mørket. Men når begjæret ikler seg kjærlighetens maske – da må healeren våkne. For det som nærmer seg med bønn og åpne øyne, bærer ikke alltid en ren intensjon.

Det hender at en klient kommer inn i rommet ditt – ikke for å bli helbredet, men for å få noe. Noe de selv ikke forstår. De vil ha nærhet, varme, lys, kontakt. De vil bade i ditt felt. Slik en tørst reisende vil drikke av en brønn uten å spørre om lov.

Og du, som arbeider med lys, med hender og nærvær, du åpner deg. For slik fungerer healing. Du blir kanal. Du står i åpningen. Du bærer.

Men når åpningen misbrukes – når feltet blir forstyrret av en subtil invasjon, en parasittisk drift som kler seg i takknemlighet, men egentlig bare vil eie – da er det din plikt å si stopp.

Dette er ikke kjærlighet.

Dette er sult forkledd som intimitet.

Det er ikke ondsinnet – men det er farlig.

Du må kjenne igjen det blikket som stirrer for lenge, den kroppen som søker deg når du snur deg bort, de små kommentarene som lander med en skygge over dem. Du må kjenne det i solar plexus, det lille knipet som sier: noe forsøker å feste seg her.

Det hender at healeren føler prikking i hender, varme i ledd, uro i kroppen etter en behandling. Det hender at klienten sender meldinger dagen etter. Mange meldinger. Og at energien bak ordene ikke handler om takknemlighet, men eierskap.

Dette er ikke din feil.

Men det er ditt ansvar.

Du må beskytte deg. Du må vite forskjellen mellom å gi av kjærlighet, og å bli tappet for liv. Du må kutte kordene. Ikke bare de som er synlige – men de skjulte som slynger seg som slanger rundt hjertet, rundt lyskanalene, rundt viljen.

Noen entiteter opererer gjennom mennesker som ikke vet at de bærer dem. De er parasittiske. De sniker seg inn gjennom dyp mangel. De prøver å feste seg til kjærlighet, fordi de ikke har egen lyskilde.

Og når de ser deg, som lyser, som brenner, som bærer helbredelse i hendene dine – da kommer de nær. Og vil ha mer. Alltid mer.

Så du må si nei. Ikke med frykt, men med klarhet.

Beskytt deg selv med runer, med sigiler, med sverd av lys og jordens kraft. La Algiz stå som en søyle i brystet ditt. La Berkana omslutte deg med myk styrke. Og hvis du elsker – elsk med kraft, men aldri la noen stjele fra deg det som er ditt å bære.

For kjærlighet kan ikke kreves.

Kjærlighet strømmer.

Og hvis den ikke flyter fritt, er det ikke kjærlighet.