Vi tror ofte at sjelen snakker i ord, at vår sanne stemme er tanken som formes i hjernen, setningen som faller ut av munnen. Men før ordene kommer, før tanken rekker å finne språk, har kroppen allerede talt. I pulsen. I spenningen bak øynene. I hormonene som flommer som elver gjennom vårt indre landskap. Følelsene våre er ikke bare psykiske fenomener – de er fysiske. De er kjemi, de er pulser, de er elektrisitet, de er tidevann. Sjelen erfarer, men kroppen tolker. Og tolkning

Jeg har aldri hatt et enkelt, lineært forhold til mat, og det føles både utfordrende og viktig å si det høyt . Det har aldri vært én vei, én diett, én metode som “fungerer”. I stedet har det vært en lang, sirkulær reise gjennom ekstreme ytterpunkter, brutte løfter til meg selv, og stadig dypere innsikt i hvem jeg er – og hva kroppen min faktisk trenger for å leve, ikke bare overleve. Jeg har vært tung, for tung – over 110 ( bildet) kilo, fanget i en kropp jeg ikke kjente igje

Klokka er 22.30, og jeg står på badet. Ser meg i speilet, øynene tunge, skuldrene litt høyere enn de pleier å være. Kjæresten min ser på vi bli meg fra dørkarmen og sier rolig: “Kanskje du skal ta et saltbad vennen?” Jeg vet hva det betyr. Noe sitter på meg. Noe jeg har dratt med meg hjem. Jeg jobber nattevakter i psykiatrien, sikkerhetspost, der mørket i mennesker er så tett at det nesten får veggene til å bøye seg. Når jeg ikke er der, jobber jeg med kunder på yoga studio o

Etymologien rundt ordet alkohol er uklar. Noen hevder det stammer fra det arabiske Al-Ghoul, som betyr 'fortærer av sjeler', mens andre mener dette ikke er riktig. Likevel er det vanskelig å ignorere sammenhengen mellom effekten av alkohol og selve betydningen av ordet. På engelsk kalles alkohol spirits, og i arabisk mytologi er ghouler demoner som lurer på gravplasser, alltid sultne etter livsenergi. Når man observerer virkningene av alkohol, er det umulig å overse at den få

Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat. Helt fra barndommen var det noe som ikke stemte. Jeg ble mobbet for kroppen min- ertet for mine pupper og mage- barn kan være virkelig nådeløse. Mat var trøst, flukt, en rus – men det var aldri bare min sult jeg forsøkte å stilne. Noe annet var der, alltid i bakgrunnen, alltid viskende. Som barn kunne jeg ikke spise foran andre- det fortsatt egentlig til jeg var rundt 30. Jeg var livredd for blikkene, for følelsen av skam som gna