Forhold til mat.

 Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat. Helt fra barndommen var det noe som ikke stemte. Jeg ble mobbet for kroppen min- ertet for mine pupper og mage- barn kan være virkelig nådeløse. Mat var trøst, flukt, en rus – men det var aldri bare min sult jeg forsøkte å stilne. Noe annet var der, alltid i bakgrunnen, alltid viskende.

Som barn kunne jeg ikke spise foran andre- det fortsatt egentlig til jeg var rundt 30. Jeg var livredd for blikkene, for følelsen av skam som gnagde i meg. Men alene? Da forsvant grensene. Jeg kastet meg over maten som en besatt, som om jeg var en kanal for noe annet enn meg selv. Jeg har spist rent smør med skje, ikke fordi jeg var sulten, men fordi noe i meg krevde det. Jeg har tømt kjøleskapet i en eneste strøm av ukontrollert begjær – ikke etter næring, men etter en følelse, en stillhet i hodet. Men den stillheten kom aldri. Bare en tung, ekkel tyngde i kroppen og den indre stemmen som hvisket:

“Din svake jævel. Du er ikke noe annet enn dette.”

Den stemmen var ikke min. Jeg vet det nå. Den kom fra noe annet – noe jeg ubevisst hadde båret med meg i årevis.

Matavhengighet er ikke bare biologi. Det er ikke bare dopamin, sukkercravings eller dårlig viljestyrke. Det er også spirituell krigføring.

Entiteter lever av lavfrekvent energi. De fôrer på skam, selvforakt, overflod uten kontroll. De finner veien inn gjennom traumer, gjennom svakhet, gjennom øyeblikk der vi ikke er bevisste på oss selv. Når du mister kontrollen, når du går på autopilot og trykker i deg mat du ikke engang vil ha, da har du en passasjer i kroppen din. En som krever. En som skriker etter sitt stoff.

Jeg har vært der. Jeg har vært en marionett i deres hender, sett meg selv hente maten uten å stoppe, uten å spørre hvorfor. Jeg har hørt stemmen som sier “Bare litt til, bare én til, du fortjener dette.” Og jeg har hørt den andre stemmen etterpå: “Se på deg. Se hva du har gjort.”

Det er en syk, pervers sirkel. Og det er ikke tilfeldig.

Entiteter som fôrer på lavfrekvent energi vil holde deg fanget i dette. De vil at du skal gi etter for cravings. De vil at du skal drukne i din egen svakhet. De vil holde deg i en kropp du skammer deg over, fordi skam er mat for dem.

Hvis mat var en måte å gi fra meg kontrollen på, var alkohol den brutale avslutningen. Når har drukket, åpnet jeg meg. Ikke på en god måte – på en farlig måte. Jeg har følt det igjen og igjen: hvordan min egen vilje smuldrer, hvordan noe annet tar styringen. Jeg kan være bevisst, jeg kan vite at dette skjer, men likevel mister jeg grepet.

Når har drukket, spiste jeg ukontrollert. Når har drukket - er det ikke lenger jeg som satt ved roret. Det er åpent hus for hvem enn som vil ta turen inn.

Entiteter elsker rus. De elsker når vi kobler ut det bevisste sinnet vårt og lar impulsene styre. De vil ha oss der – sårbare, åpne, mottakelige. Det er derfor folk forandrer seg når de drikker. Noen blir aggressive, noen blir depressive, noen blir grenseløse. Ikke alle er alene i kroppen sin når promillen stiger.

Jeg vet hvordan det føles å våkne opp etter en natt hvor jeg ikke har vært meg selv. Når magen er tung, hodet dundrer og den jævla stemmen igjen kommer snikende: “Så du trodde du hadde kontroll? Se på deg nå.”

Jeg er 47 år nå. Jeg har vært gjennom krigen. Jeg vet hva jeg slåss mot. Og jeg vet hvordan jeg vinner.

Fasting er min metode for å rense meg selv – fysisk, mentalt og spirituelt.

Når jeg faster, sulter jeg ikke bare kroppen. Jeg sulter ut de kreftene som har forsøkt å styre meg i årevis. Jeg bryter avhengighetsmønstrene, jeg tvinger meg selv til å møte impulser uten å handle på dem. Jeg setter meg selv i førersetet igjen.

Jeg spiser OMAD (One Meal a Day) fordi det holder meg skjerpet. Fordi det kutter ut alt tullsnakket om småspising og cravings. Én gang om dagen tar jeg en bevisst avgjørelse om hva jeg putter i kroppen min. Ingen distraksjoner. Ingen slinger i valsen.

Og noen ganger går jeg inn i langfaste – 3, 5 dager eller mer. Ikke bare for kroppen min, men for å bryte de siste lenkene som holder meg tilbake. Når du faster lenge nok, skjer det noe dypt. Du tvinger demonene ut i lyset.

For hvem er det egentlig som skriker etter mat etter et døgn uten? Hvem er det som prøver å lure deg til å gi opp?

Ikke du.

Styrke er å Si Nei

Jeg vet hva jeg slåss mot. Jeg vet hvordan de opererer. Jeg har kjent deres stemme i hodet mitt, jeg har latt dem styre meg, jeg har gitt etter for fristelsen deres. Men jeg har også kjent stillheten etter en ren kropp. Jeg har kjent hvordan deres grep løsner når jeg tar makten tilbake.

Fysisk, mentalt, spirituelt – vi blir testet hver dag. Og vi kan velge om vi lar oss falle, eller om vi står opp.

Jeg velger å stå. Jeg velger å kjempe.

For ham. Lille gutten jeg lærte meg å elske.

Og jeg velger å aldri være et måltid for dem igjen.

Jeg har vært der. Der du kanskje er nå. Du vet hvor du finner meg. Ta kontakt.