Borre... noe skjer i oss.

Jeg kom nettopp hjem. Kroppen bærer lukten av bål, klærne er fortsatt fuktige av regn som falt som velsignelse over Borre. Leiren ligger igjen som et avtrykk i bakken – men det virkelige avtrykket er i hjertet. Vi var der, på de hellige haugene, våre folk. Friheim Fylking – et broket, vakkert følge av sjeler med ulik bakgrunn. Fra onsdag til søndag levde vi slik våre forfedre gjorde: i lin og ull, med sverd og skjold, med latter og øl, med sjøbad og nattrommer under stjernene.

Og noe skjedde i oss.

Noe våknet. Noe eldgamlet og ekte. Noe som ikke kan kodes, klones eller streames. Et urminne. En lengsel etter jord under neglene, røyk i håret, skarpe blikk over bålet og dype samtaler i regnet. Vi, som til daglig håndterer regnskap, HR, data og lover – vi grep sverdene med glød. Ikke for å skade, men for å huske. For å kjenne. For å bli hele igjen.

Vi står ved et paradigmeskifte. En skillevei som brenner seg inn i landskapet mellom fortid og fremtid. På den ene siden: teknologisk singularitet, biohacking, kropp som maskin, AI som samtalepartner og mat i pilleform. På den andre: jord under føttene, ved i ovnen, samtaler rundt ild, mat du kjenner lukten av før du ser den.

Det handler om identitet.

Det kommer en splittelse. En skjelving i sjelens grunnfjell. Noen vil jage det perfekte systemet, det ultimate "effektive mennesket", der algoritmer kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Andre vil gå den andre veien – ikke bakover, men innover – mot en livsform der sykluser og rytmer fra jorda og kroppen igjen får lede oss.

Men kanskje finnes det en tredje vei. En hybrid. Et kompromiss.

Hva er det som får en jurist til å reise seg og rope krigsrop? Hva får en IT-konsulent til å kjenne seg mer levende i lin tunika med et sverd i hånden enn i skjorte og tastatur?

Det er ikke rollespill. Det er ikke flukt. Det er en tilbakekobling. En rekalibrering. Vi går ikke bakover i tid. Vi går dypere inn i oss selv.

For sjelen husker noe kroppen har glemt.

Når vi kjemper, danser, bygger bål og står sammen i regnet – da aktiveres et urfelt. Et bånd mellom oss og alt levende. Et møte med det ekte – på godt og vondt. Blåmerker er bevis på tilstedeværelse. Skrubbsår, som stjerner i huden. Og latteren – ikke den ironiske, men den ekte – som runger fra mage til hjerte.

Jeg er ikke mot teknologi- men teknologien må være tjener, ikke herre. Den må hjelpe oss å leve – ikke leve for oss. Vi må aldri la den stjele det mest menneskelige: tilstedeværelse, berøring, stillhet, feil, kamp, sorg, seier og øyeblikkets dybde.

Vi må tørre å leve ekte liv – og bruke teknologien klokt, med jord på hendene og ild i blikket.

Vi skaper noe nå. En ny stamme av mennesker som ikke er definert av fortidens rammer eller fremtidens løfter – men av en puls, en resonans. Vi vil kjenne oss levende. Vi vil vite hvem vi er. Ikke fra en app, men fra erfaring. Ikke fra likes, men fra sporene vi etterlater i hverandres liv.

Borre har forseglet noe i oss. Vi reiser hjem med mer enn klær som lukter bål. Vi har fått et anker. Et løfte. En erindring.

Når samfunnet deler seg, vil noen av oss gå barbeint inn i fremtiden med et sverd i hånden og teknologi i beltet – men aldri i hjertet.

Og dette er bare begynnelsen.