Gi inn... ikke gi opp.

Jeg har alltid kriget.

Ikke metaforisk. Real deal.

Kroppen min husker det.

Sjelene jeg har vært bærer det i ryggraden.

Strid, struktur, vilje. Kamp.

Jeg vet hvordan man holder ut.

Jeg vet hvordan man reiser seg selv etter fallet.

Jeg vet hvordan man strammer til, biter tennene sammen og går –når alt sier stopp.

Men nå… kjenner jeg noe annet.

En stemme under stemmen.

Et rop som ikke kommer fra halsen,

men fra det stille rommet i brystet mitt.

“Hva om det er på tide å gi inn?”

Ikke gi opp.

Ikke resignere.

Ikke stivne.

Men gi inn.

Til noe større enn mitt eget grep.

Jeg har aldri lært å overgi meg.

Det var ingen ære i det, ingen seier.

Bare svakhet, tenkte jeg.

For hva er en kriger uten motstand å bekjempe?

Hva er en vokter hvis han senker skjoldet?

Men det var før.

Før jeg forstod at det finnes en annen styrke –

den som ikke kommer fra spenning,

men fra flyt.

Overgivelse føles ikke riktig i kroppen min.

Ikke ennå.

Det stritter imot, som en gammel sene i skuldre–

stram og sliten- etter år med kamp.

For hvordan overgir man seg til noe man ikke kan se?

Hvordan slipper man taket, når man har blitt selve taket?

Hvordan lar man strømmen føre,

når man har lært å svømme motstrøms hele livet?

Men jeg har sett det nå.

I glimt.

I pauser.

I de øyeblikkene hvor jeg ikke gjør – men bare er.

Når vinden løfter bladene og kroppen min svarer uten å tenke.

Når jeg lar klubben svinge i pendulum og følger dens bane.

Når Gunn ser på meg og jeg ikke trenger å være sterk –bare ekte.

Kanskje overgivelse ikke er slutten.

Kanskje det er begynnelsen.

Det er ikke passivitet.

Det er ikke å melde seg ut.

Det er å melde seg inn –

i feltets orden, i kildens pust, i Guden i meg selv.

Jeg begynner å forstå.

Når jeg overgir meg,

lar jeg feltet jobbe med meg, ikke mot meg.

Når jeg slutter å tvinge,

begynner alt å strømme.

Og kanskje – kanskje –

jeg kan faktisk få det til.

Ikke som et brudd med det jeg er,

men som en utvidelse av det jeg alltid har vært.

En kriger i sirkel.

En vokter med åpne hender.

En som ikke alltid må vinne –

men som alltid er villig til å lytte.

Så jeg øver.

Jeg slipper ut pusten uten å holde igjen.

Jeg lar tåren komme uten å spørre hvorfor.

Jeg lener meg tilbake i elvens strøm

og lar vannet bære mitt neste steg.

Jeg har ikke mistet styrken.

Heg begynne å skjønne hvor den kommer fra.

Fra tillit.

Fra overgivelse.

Fra den tause vissheten.

At jeg aldri har vært alene.