Fra anxiety til excitement

Angst. Den kan begynne som en bølge i magen, et trykk i brystet, en elektrisk rastløshet i beina eller en følelse av at hele systemet plutselig står på terskelen til noe stort. Hjertet slår raskere, pusten endrer seg, sansene skjerpes, og tankene begynner å bevege seg fortere enn vanlig. For mange blir denne tilstanden umiddelbart tolket som anxiety, som angst, som et tegn på at noe er galt, men om vi ser dypere inn i kroppen, inn i biologien og inn i menneskets indre alkymi, ser vi at dette også kan være begynnelsen på noe helt annet.

Kroppen skiller ofte mindre mellom frykt og forventning enn hodet gjør. Når vi opplever anxiety, aktiveres kroppens beredskapssystem. Adrenalin og noradrenalin strømmer gjennom blodet, hjertet begynner å pumpe mer kraftfullt, blodet sendes ut til musklene, og nervesystemet gjør oss mer våkne, mer sensitive og mer klare til å reagere. Kortisol kan også stige, særlig dersom kroppen opplever situasjonen som langvarig belastende eller utrygg. Dette er kroppens eldgamle intelligens. Den prøver å gi oss energi til å møte noe. Den prøver å samle kraft.

Det interessante er at excitement, denne levende følelsen av begeistring, forventning og skapende spenning, bærer mye av den samme biologien. Også her våkner kroppen. Også her stiger aktiveringen. Også her slår hjertet sterkere, pusten forandrer seg, sansene åpner seg, og vi kjenner at noe er i bevegelse. Forskjellen ligger ofte i fortellingen vi legger over energien. Når sinnet sier: “Dette er farlig”, begynner kroppen å trekke seg sammen. Når sinnet sier: “Dette er viktig, dette er levende, dette kan jeg bruke”, begynner den samme energien å få en annen retning.

Det er her transformasjonen skjer.

Anxiety og excitement kan sees som to uttrykk for samme råmateriale. Den ene formen er komprimert, den andre er ekspandert. I frykt trekker mennesket seg inn i seg selv, som om kroppen prøver å bli mindre for å overleve. Brystet lukker seg, pusten blir smalere, blikket søker etter trusler, og tankene begynner å lage bilder av alt som kan gå galt. I excitement beveger den samme intensiteten seg utover. Kroppen åpner seg mot handling. Pusten får mer rom. Blikket løftes. Hjertet slår fremdeles kraftig, men nå kjennes slagene mer som en tromme før kamp, en rytme før skapelse, en invitasjon til å gå inn i livet med mer kraft.

Dette er emosjonell alkymi.

I den gamle alkymien var målet å forvandle bly til gull, men bak det ytre symbolet lå alltid en dypere sannhet om mennesket selv. Blyet er det tunge, rå, ubevisste materialet i oss. Det er følelsene vi prøver å unngå, spenningene vi bærer i kroppen, frykten vi har arvet, skammen vi har lukket inne, og den intense energien vi aldri lærte å forstå. Gullet er den samme energien etter at den har blitt møtt med bevissthet, pust, nærvær og retning. Det som tidligere bandt oss, kan begynne å bære oss. Det som tidligere presset oss ned, kan bli drivstoff for bevegelse, skapelse og mot.

Mange mennesker venter på ro før de våger å handle. De tror at trygghet må komme først, at kroppen må føles stille, at nervene må legge seg, at frykten må forsvinne før de kan begynne. Men noen ganger er det nettopp denne intensiteten som viser at vi står ved en terskel. Kroppen reagerer fordi noe betyr noe. Den våkner fordi vi er nær noe som krever mer av oss. Den samler energi fordi en gammel grense er i ferd med å bli utfordret.

Når denne energien blir tolket som en fiende, begynner vi å kjempe mot vår egen livskraft. Vi prøver å presse ned følelsen, kontrollere kroppen, flykte fra uroen eller gjøre oss selv mindre for å slippe intensiteten. Da kan frykten komprimere oss. Den kan gjøre verden smalere, kroppen hardere og sinnet mer fanget. Men når vi begynner å forstå at følelsen også kan være kraft, at aktiveringen i kroppen kan være et tegn på tilgjengelig energi, skjer det noe grunnleggende. Vi slutter å se på kroppen som et problem og begynner å lytte til den som et intelligent system.

Da kan vi møte følelsen på en ny måte.

Vi kan kjenne hjertet slå og si: her er kraft. Vi kan kjenne uro i magen og si: her er energi som trenger retning. Vi kan kjenne at pusten løfter seg og bruke den bevisst, trekke den dypere ned, la kroppen få mer rom, la brystet åpne seg og la føttene finne bakken. I stedet for å trekke oss sammen rundt følelsen, kan vi utvide oss rundt den. Det er en liten indre bevegelse, men den forandrer alt. Den sier til nervesystemet at denne energien kan bæres. Den sier til kroppen at vi er til stede. Den sier til psyken at intensitet også kan være skapelse.

Her ligger superkraften.

For et menneske som lærer å bære intensitet uten å bli styrt av den, får tilgang til en dypere form for frihet. Da trenger følelsene lenger å være lenker. De kan bli råstoff.

Det kraftfulle med denne forståelsen er at den gir oss ansvaret tilbake. Vi kan begynne å spørre hva energien vil brukes til, i stedet for å bare spørre hvordan vi kan bli kvitt den. Kanskje den vil bli til en samtale vi har utsatt. Kanskje den vil bli til en tekst, et prosjekt, en ny retning, et valg, en grense eller en større versjon av oss selv. Kanskje kroppen dirrer fordi livet prøver å presse oss ut av et gammelt skall.

Når vi ekspanderer i excitement, gir vi energien en skapende kanal. Vi lar den løfte oss i stedet for å klemme oss sammen. Vi lar den bli ild i handlingen, varme i stemmen, klarhet i blikket og bevegelse i kroppen. Det betyr at vi må slutte å automatisk kalle all intensitet for fare. Noe av det vi har kalt angst, kan være uforløst livskraft. Noe av det vi har kalt uro, kan være kraft som venter på form. Noe av det vi har prøvd å dempe, kan være selve gnisten vi trenger for å skape.

Dette betyr selvfølgelig at vi må møte kroppen med respekt. Kronisk stress, utmattelse og langvarig frykt setter spor i systemet, og kroppen trenger hvile, trygghet og regulering. Men midt i dette finnes en viktig sannhet: all aktivering er heller ingen fiende. Det finnes en type uro som bærer liv. En type spenning som kommer før gjennombrudd. En type indre dirring som oppstår når sjelen nærmer seg en ny form.

Derfor kan transformasjonen fra anxiety til excitement bli en praksis. En måte å leve på. En måte å møte intensitet med mer bevissthet. Når kroppen våkner, kan vi spørre: er dette en reell fare, eller er dette energi som ber om retning? Når hjertet slår, kan vi lytte før vi konkluderer. Når pusten endrer seg, kan vi bruke den som en dør inn i kroppen i stedet for å la hodet løpe alene.

For i selve følelsen finnes kraften.

Den samme biologien som kan få oss til å krympe, kan også hjelpe oss å vokse. Alkymien skjer når vi slutter å avvise råmaterialet og begynner å arbeide med det. Da blir mennesket sitt eget laboratorium, kroppen blir ovnen og bevisstheten blir hånden som former metallet.

Frykten komprimerer når vi lar den definere oss.

Excitement ekspanderer når vi lar energien bevege seg gjennom oss med retning.

Og kanskje er dette en av de viktigste nøklene i vår tid: å lære mennesker at de har mer kraft enn de tror... høres ut som en exciting oppgave dette;)