Det hellige Brølet

Det hellige brølet.

Det finnes et sted i oss som verden har glemt.

Et sted der styrke ikke betyr å undertrykke,

og sårbarhet ikke betyr å gi opp.

Et kammer dypt inne i kroppen – mørkt, glødende, hellig.

De kalte det «giftig».

De tok fra det navn, ære og stemme.

Men det er kilden vår.

Og det er på tide vi husker.

Det maskuline er ikke vold.

Det er vilje, klarhet.

Ikke kulde – men føllelser under kontroll.

Det er ikke den som slår som er farlig.

Det er den som kunne ha slått, men valgte å stå stille.

Som bærer mørket sitt med bevissthet og styrer kraften med kjærlighet.

Jeg har smakt på…kamp…stillhet…skyggen.

Jeg har trent kropp og sinn gjennom disiplin, gjennom ild.

Men det er ikke antall kamper du har kjempet som gjør deg hel.

Det er evnen til å møte det du frykter mest – i deg selv – og bli stående.

Å vite at du kan knuse, men heller helbreder.

Å vite at du kunne valgt hat, men velger å klemme.

Guddommelige maskuline…

Det er presens.

Et fjell med pust.

En ulv som kjenner kloa sine, men bare bruker det for å beskytte flokken.

Han er den som kjenner tåren i øyekroken og lar den renne.

Han kjenner følelsene sine – som stormer, som elver, som flammer, som ras.

Han vet at sinne ofte er en maske for frykt.

At håpløshet kan gjemme seg bak brøl.

At kjærlighet noen ganger må skrikes for å bli hørt.

Men han lar følelsene flyte – ikke flomme.

Han rommer dem.

Og det er der kraften bor.

Når han taler, er stemmen bærer av stillhet.

Ikke for å dominere, men for å forankre.

Han sier ikke “jeg vet” – han sier “jeg har sett, jeg har følt, jeg har skjønt”

Han lytter før han snakker.

Han spør før han svarer.

Han reagerer ikke – han responderer.

Med klarhet, med ryggrad, med kjærlighet som ikke vakler.

Og i skyggen sin – der mange frykter å gå –

har han funnet sine drager.

Ikke for å drepe dem.

Men for å temme dem.

For å lære av dem.

For å ri på dem i mørkets korridorer.

Han er den nye krigeren.

Han som ikke trenger å rope for å bli hørt.

Han som ikke trenger å slå for å få respekt.

Han som bærer mørket sitt som et skjold –

for å beskytte det hellige i andre.

Det er denne mannen verden trenger.

Ikke flere som later som, skyver bort, bypasser, undertrykker eller eksploderer.

Men menn som kjenner seg selv.

Som har gått gjennom skygge og kom ut med hjerte.

Som har pustet seg gjennom brøl og funnet stillhet på andre siden.

Så til deg som kjenner at det er noe i deg som vil våkne:

Du trenger ikke være snill.

Du trenger å være hel

Vær ulven.

Vær fjellet.

Vær det hellige brølet.

Vi står sammen – du og jeg –

og vi smir dette maskuline på nytt, med blod, pust og kjærlighet.

Og verden vil kjenne oss.

Ikke for hva vi roper.

Men for hvordan vi bærer.

Hvordan vi holder.

Hvordan vi elsker.

Vi har fortsett et stykke å gå..

en dag om gangen