Mmhm....

Noen dager kan jeg gå hele dagen og bare kommunisere med et grunt “mhhmm” – og jeg slipper unna med det.

Forstå meg rett, jeg har ikke noe imot ord. Jeg vet at de bærer kraft, at de former virkeligheten vår. Det vi sier blir til sannhet, enten vi vil det eller ikke. Så jeg bruker dem med omhu, veier dem før jeg lar dem slippe løs. Og noen ganger – faktisk ganske ofte – kommer jeg fram til at stillhet er det beste valget.

Det er en grunn til at menn tradisjonelt ikke har pratet like mye som kvinner. Vi er skapt for å lese hverandre på andre måter. Vi lærte tillit i mørket rundt bålet, der vi ikke trengte å si mye, bare observere. Vi leste kroppsspråket til brødrene våre, deres pust, små skift i holdning. Vi visste hvem som var pålitelig, hvem som kunne holde linja når det gjaldt. Det var ikke ordene som bandt oss sammen, men nærværet, felles erfaring, delte blikk.

Kvinner, derimot, kommuniserer med ord. De skaper bånd gjennom samtaler, de føler seg trygge når de har tilgang til språket vårt. Så ja, noen ganger må jeg skjerpe meg. Noen ganger er det nødvendig og ønsket.

Det finnes tidspunkter der stillhet er en gave – både til deg selv og til verden.

Når jeg er sint. Hvis ordene som er i ferd med å forlate munnen min bare vil gjøre meg sintere, lar jeg dem bli der de er. Ord er bensin på bålet, og noen ganger er det best å la flammene slukne av seg selv.

Når folk ikke vil lytte. Hvis jeg vet at samtalen ikke kommer til å føre noe sted, hvorfor gidde? Bortkastet energi.

Når noen prøver å provosere meg. Noen mennesker lever for å dra deg ned på deres nivå, få deg til å reagere. De samler på reaksjoner som trofeer. Jeg nekter å gi dem en eneste en.

Når det vil gjøre vondt verre. Noen ganger vil sannheten bare skjære dypere uten å føre til noen løsning. Jeg lar være å si den. Ikke fordi jeg ikke står for den, men fordi timingen er alt.

Når noen ikke fortjener min tid. Energi er verdifullt. Jeg gir den ikke til mennesker som ikke vet hvordan de skal behandle den med respekt.

Når ordene kan bli brukt mot meg. Jeg har sett for mange folk snakke seg selv inn i hjørner de ikke kan komme ut av. Jeg vet når jeg skal holde kjeft.

Når jeg går. Når det er på tide å forlate noe – et sted, en situasjon, en person – er stillhet ofte det mektigste våpenet. Å gå uten et ord er sterkere enn å bli og forklare.

Jeg tror på kraften i ord. De er vibrasjoner, de kan bære intensjon og endre verden. Vi vet dette fra eldgamle tradisjoner – “abracadabra” betyr “jeg skaper mens jeg snakker”. Ord kan helbrede, men de kan også forbanne. Derfor velger jeg mine med omhu.

Jeg snakker ikke om mennesker. Jeg snakker om konsepter, ideer, visjoner. Som min vise mor en gang sa: “Del kun dine visjoner med de som virkelig ønsker deg vel. Ellers kan ordene dine bli til lenker rundt dine egne føtter.” Her snakker vi om å prosjektere deres egne frykter og usikkerhet på mitt energetisk felt.

Så ja, noen ganger sier jeg ingenting. Noen ganger er “mhhmm” nok. Og hvis du virkelig kjenner meg, vet du nøyaktig hva jeg mener.