I overgang.

Vi står midt i overgangen nå, jeg og Gunn, vi selger huset vårt på Storsteinen 12, dette stedet som har vært mer enn et hjem, mer enn fire vegger og en tomt – det har vært et kraftpunkt, et levende rom mettet av nærvær, svette, kjærlighet og ild, et rom som bar våre bønner i sine hjørner og våre drømmer i sitt tak, og når jeg nå står i dette rommet og kjenner det begynne å løsne, kjenner hvordan energien trekker seg tilbake til midten og sier: “takk, nå er det tid”, så vet jeg – og du vet – at dette handler om mer enn eiendom, dette handler om felt.

For vi som kjenner dette, vi som leser energien bak det synlige, vi vet at et hus ikke bare er materie, men en beholder for minner, stemninger, pulser og rytmer, og at mennesket – du, jeg, enhver som bor i et rom – etterlater seg spor, ikke nødvendigvis med vilje, men med hvert ord, hver tanke, hver handling som får plass i rommets vev, og i vårt hjem har vi vært bevisste, kanskje ikke alltid perfekte, men alltid til stede, og det merkes – det stråler ut i veggene, og folk kjenner det når de kommer inn, selv om de ikke forstår hva det er.

De sier kanskje det føles “godt her inne”, “rolig”, “trygt”, men det de egentlig kjenner, er torusfeltet vårt, det levende energifeltet som har sunket inn i murpussen og gulvbordene, i taket og i lyset, for det er slik det fungerer – menneskets felt er ikke stengt inne i kroppen, det brer seg ut, omfavner rommet og mater det med frekvens, og det feltet formes av hvordan vi lever, hvordan vi elsker, hvordan vi kjemper, hvordan vi tilgir, hvordan vi bærer mørket vårt og lar lyset skinne gjennom det.

Jeg har sett hva som skjer når denne bevisstheten ikke er der – jeg har vært i hus som bærer på tung energi, der man kjenner trykket før man har rukket å låse opp døra, hus der folk blir slitne av å bo, der uhell skjer, der barn ikke får sove, og det er ikke innbilning, det er feltets sår, det er rester av sinne, av vold, av sykdom, av tap, av alt det som aldri ble forløst, alt det som fortsatt surrer rundt i hjørnene som tåke du ikke kan se med øynene, men som du kjenner med huden og margen og drømmene dine.

Noen ganger er det skyggedeler av mennesker som fortsatt henger igjen etter at kroppen har forlatt rommet, fragmenter som ikke har funnet fred og derfor holder seg fast i det kjente, noen ganger er det sorg som aldri ble grått ut, frykt som aldri fikk løpe, historier som aldri ble fortalt, og som derfor gjentas i stillhet, i vibrasjon, og noen ganger – sjeldnere, men kraftigere – er det entiteter, bevisstheter, ånder, krefter som ikke tilhører den som bor der nå, men som har funnet en åpning, et hull, en sprekk i feltet og krøpet inn, og blitt værende, stille og krevende.

Det er derfor jeg gjør det jeg gjør, derfor jeg renser rom, lukker portaler, avslutter kontrakter som aldri burde ha eksistert, og det er derfor jeg mener vi må behandle husene våre som hellige rom, ikke bare rengjøre bad og støvsuge tepper, men rense det som sitter i feltet, det som henger i luften selv etter at folk har flyttet ut og malingen er ny, for feltet glemmer ikke før det får slippe, og for at det skal slippe, må vi lytte, erkjenne, og bruke det som virker – elementene, lyset, ilden, røyken, jorden, vannet, eteren, ordene, symbolene, runene, sigilene, SATOR-kvadratet, alt dette er ikke pynt eller spirituell mumbo jumbo– det er språk, og språk skaper virkelighet.

Et hjem kan være en beholder for lys, eller en magnet for stillestående mørke, og forskjellen ligger i frekvensen som bor i deg og hvordan du samhandler med det rommet du kaller ditt – det handler ikke om å være perfekt, men om å være ærlig, og å være villig til å rense, rydde, slippe, takke, og holde feltet klart, for du er ikke bare en beboer i huset ditt – du er arkitekten av dets vibrasjon, og det du sender ut, setter seg, det lever videre, og det møter de som kommer etter deg.

Derfor, når vi nå gir slipp på Storsteinen 12, gjør vi det ikke med et regneark eller et kaldt “salg” – vi gjør det som en overgang, et rituale, en hellig utpust, vi takker huset for at det bar oss, og vi renser det så de som kommer etter kan møte det uten vårt avtrykk hengende i krokene, ikke fordi vårt avtrykk var mørkt, men fordi det var vårt, og nå skal det bli noen andres, og rommet skal få puste på nytt.

Dette er det vi vet, vi som lytter til det usagte, og når du kjenner at huset ditt visker i søvne, når du kjenner at noe holder deg tilbake, at et rom ikke lar deg hvile, da vet du at det er på tide – å rense, å forløse, å minne huset på hvem det egentlig er, og hvem du egentlig er, og kanskje da vil veggene puste igjen, og huset svare deg med sin egen stemme, klar og stille: “Takk. Nå kan jeg slippe. Nå kan jeg ta imot.”