Solkorset- mitt kompass

Det finnes symboler som snakker forbi språk. De vekker ikke tanker, men minner. Solkorset er et slikt symbol. Et kors i en sirkel, bærende i sin form hele verdens rytme – fra det uendelige til det intime. Det har vært med meg i drømmer, i kamp, i bønn – og nå, i denne teksten, skal det tale.

Jeg bærer det rundt halsen, men egentlig bærer det meg.

For dette er ikke bare et tegn. Det er en vei.

🜃 Nord – Jord – Kropp

I mitt liv har kroppen vært min første tempel – min første arena for både krig og fred. Fra svartbeltene og sårbare yogastillinger, til skjelvende faster og nattevakter i mørke rom. Solkorsets nord peker på jorden – det stabile, det som bærer. Jeg har møtt mitt mørkeste her – i kroppen. Smerter. Utmattelse. Og det jeg trodde var svakhet, men som viste seg å være portaler til styrke.

Her begynner veien. Her må alt være forankret. Det som ikke tåler jord, kan ikke blomstre.

🜂 Sør – Ild – Vilje

Sør har alltid hvisket i meg: Brenn! Skap! Reis deg!

Og mange ganger har jeg vært nær ved å brenne opp. For jeg trodde lenge at vilje betydde motstand – å kjempe mot strømmen, mot systemet, mot andre. Men ildens sanne natur er ikke vold – det er transformasjon. En alkymistisk flamme som forvandler gift til medisin.

Min vilje har fått retning gjennom disiplin – men har blitt hellig gjennom overgivelse. Når jeg lar den høyere viljen strømme gjennom meg, da handler jeg fra sentrum.

🜁 Øst – Luft – Bevissthet

Øst er pusten. Er tanken. Er ordet før det blir sagt.

Jeg har lært å observere. Ikke bare verden, men meg selv. Skyggene som smyger gjennom tankene, stemmene som ikke tilhører meg – programmering, frykt, gamle lenker. I østen i meg har jeg våget å stille spørsmål. Ikke for å finne svar, men for å åpne dører. For bevissthet er ikke bare å vite. Det er å våge å se – og likevel elske.

Solkorsets øst hjelper meg minnes: Bevissthet er ikke noe du har. Det er noe du er.

🜄 Vest – Vann – Følelse

Jeg har grått alene i skogen. Jeg har kjent vannet renne gjennom ryggraden i kveldsmeditasjoner. Jeg har stått ved døden – og følt at havet i meg var uendelig.

Følelser er ikke svakhet. De er brønner. Dype, mørke, levende.

Vestens arketype i Solkorset har lært meg at ingen kan helbrede det de ikke tør føle. Så jeg føler – og dermed renser. Jeg møter mitt barn, min kvinne, min frykt – og lar dem smelte i elven som renner mot kildens sentrum.

0 -Midtpunktet – Eter – Jeg Er

Der alt møtes. Der alt faller stille.

I midten av Solkorset bor det som aldri dør. Det som ser, men ikke griper. Det som vet, men ikke forklarer. Jeg kaller det mange navn: Atman. Gnosis. Kristus. Stillhet. Et lys som ikke blinder, men minner. En vibrasjon – urlyden – som alt annet danser rundt.

I dette punktet vet jeg: Jeg er ikke kroppen, men jeg elsker den.

Jeg er ikke viljen, men jeg bruker den.

Jeg er ikke tankene, men jeg lytter til dem.

Jeg er ikke følelsene, men jeg lar dem vaske meg ren.

Å leve med dette symbolet er å si: Jeg er hel.

Men det betyr ikke at jeg er ferdig. Det betyr at alt i meg får plass.

Solkorset har vist meg veien hjem til meg selv.

Det er det sanne kompasset. Og i en verden som har glemt sin egen sjel, er dette symbolet ikke bare viktig – det er livsviktig.

For det minner meg:

Du er Gud, forkledd som menneske, i ferd med å huske.