Ekstase eller sammenbrud?

Ekstase eller sammenbrudd?

Noen ganger kommer de med lys i øynene.

Andre ganger kommer de knust i kroppen.

Men felles for dem alle – de kommer fordi noe i dem har begynt å våkne.

Og de vet ikke hva de skal gjøre med det.

Oppvåkning er ikke alltid vakkert.

Noen ganger er det et kaos av visjoner, søvnløse netter, uforståelig smerte og plutselig glede.

Et ødelagt liv på overflaten – men en gnist i dypet.

Noen tror de har fått psykose. Andre tror de holder på å bli gal.

Og noen, de mest ensomme, tror de har gjort noe galt – fordi de føler mer enn de klarer å forstå.

De trenger noen. Ikke som forklarer. Men som holder.

Å være den som holder rom – det er ikke en tittel. Det er ikke en teknikk.

Det er en vei. En forpliktelse. En flamme du ikke bærer for din egen skyld, men for andres.

Vi som jobber i dette feltet – healere, lærere, voktere, speil –vi er ikke her for å skinne.

Vi er her for å bære. Å støtte det som vakler, å minne om retningen når stormen gjør kartet uleselig.

Det som trengs nå – er ikke flere guruer. Det som trengs er jordet visdom.

Folk trenger ikke å høre at alt er kjærlighet. De trenger å kjenne at de ikke er alene.

At det finnes språk for det de opplever.

At det finnes praksis som kan bære kroppen mens sjelen flyr.

De trenger noen som sier:

“Jeg vet. Du skal ikke dø…Pust..»… og blir sittende.

Det er ikke en jobb. Det er en oppgave.

Vi som bærer erfaring, har ikke lenger råd til å vente på “riktig timing”.

Det vi vet, må deles.

Det vi har lært gjennom våre egne sammenbrudd, må bli til struktur for andres vei.

Det vi har båret, skal nå bli en bro.

Dette er ikke tiden for å trekke deg tilbake.

Det er tid for å reise deg.

Reise deg som et menneske som tør å stå i midten – der ekstasen og sammenbruddet krysser hverandre –

og si:

“Her. Jeg holder dette rommet. Du er trygg. Jeg Er Her»