Vi er Kildens pust.

Det er den tiden igjen. Witching hour. Den stille timen. Den som bor mellom natt og morgen, når verden holder pusten og alt levende er enten dypt i drøm eller alene med seg selv.

Jeg sitter her.Lukten av nybrygget kaffe svever i rommet som et anker. Tastaturet klikker lavt – nesten sjenert – som om det vet at det forstyrrer en hellig stund.Utenfor er det mørkt. Ikke truende – ærlig. Rått.

Og i meg er det stille, men også fullt.Fullt av tanker som presser på, spørsmål som har banket på døra i mange år, og som nå nekter å gå.

Hva faen er dette alt sammen?

Hva er dette livet, denne kroppen, dette stedet vi kaller virkelighet?Hva gjør vi her – vi som kjenner på alt for mye, vi som bærer andres smerte og leser mellom ordene, vi som vet at det er noe mer… men ikke alltid vet hvordan vi skal sette ord på det.

Jeg har aldri vært beskjeden i måten jeg spør på. Aldri spart på undringen. Jeg vil kjenne det. Jeg vil forstå det med hele meg – med bein, puls, energi og det feltet som omringer oss alle.

Det er sånn jeg er skrudd sammen.

Og her er det jeg kommer tilbake til, igjen og igjen:

Vi er Kildens pust.

Bevissthet som har valgt å glemme seg selv for en stund, for å kjenne hva det vil si å være deg. Innkapslet i et superintelligent og selvregulerende kjøttstykke.

Vi er fragmenter av noe stort, sendt ut i verden for å føle, erfare, falle, elske, reise oss, miste oss, finne oss. Alt for å huske. Huske med sjelen. Vi opplever oss selv i dansen mellom lys og mørke. Opplever dualiteten. Det er gjennom kontrast vi husker hvem vi er.

Og alt – alt – pulserer.

Det er en rytme i alt levende. En bølge, en frekvens.

Det feminine i oss – magnetisk, dragende, sanselig – tiltrekker.

Det maskuline i oss – elektrisk, skapende, viljesterkt – former og utstråler.

Og sammen vibrerer de et elektromagnetisk felt – et levende torus-felt – som utvider og trekker seg sammen i evig pust. Vårt pust. Kildens pust. En Donut.

Det er denne torusen som skaper vår opplevelse av virkelighet.

As within, so without.

Kvaliteten på vår indre puls, vår resonans, avgjør hvordan livet rundt oss danser med oss.

Det siste jeg har grublet på, og kjent på i hele kroppen, er intensjon.

In-tension. Å være i spenn – i mellomrommet mellom det som er og det som skal bli.En viljeserklæring.

Det handler ikke om å ønske seg noe tilfeldig.

Det handler om å stille seg selv midt i en tomrom og si:“Dette er meg. Dette er min vilje. Dette er det jeg skal gjøre.”

Når du bærer intensjon, bærer du frekvens.

Og frekvens er ikke bare energi – det er et språk. Universets språk.

Det du sender ut med hjertet, tankene og kroppen din – det former feltet rundt deg. Det skaper.

Ord uten kraft er støy…. Men…

Men når ord møter følelse, og følelse møter handling, og alt det bærer en klar retning – da koder du virkelighet.Da bretter du tid og rom etter deg. Du skaper.

Jeg vet dette. Jeg bruker det.

Når jeg healer, når jeg renser vekk entiteter, når jeg beskytter de som kommer til meg med sår som ikke vises på huden –Det er vilje.

Det er hjertets ild, bevoktet av solar plexus – kjærlighet i gylden rustning.

Og likevel…

Likevel sitter jeg her. Klokka halv fire. Og mørket snakker. Snakker som en venn som stiller de spørsmålene jeg selv glemte jeg hadde.

Det minner meg om det enkle.

At vi ikke er her for å vinne.

Ikke for å mestre.

Vi er her for å føle.

For å være.

For å oppleve oss selv – i alle nyanser.

Og kanskje er det det som er meningen med alt.

At vi – du og jeg – og alle som kjenner på at det er noe mer –vi er gnister fra Kilden.

Som puster inn og ut i evig rytme,som mørke og lys,som tvil og visshet.

Som pulserende donuts- toruser som danser i feltet mellom tid og evighet.

Vi er her for å kjenne at vi finnes.Så når du ligger våken om natta…

Vit at det er da sløret er tynnest.

Det er da sjelen visker.

Og kanskje visker den nå:

“Pust. Kjenn. Husk. Alt du er – det er Kilden som opplever seg selv… gjennom deg.”

Litt mer kaffe…