Right Hand Path eller Left Hand Path?

Jeg har aldri vært en som lar meg binde av rigide rammer. Jeg har alltid stilt spørsmål, alltid følt en uro når noen forsøkte å fortelle meg “dette er sannheten, dette er veien, følg den”. Samtidig har jeg kjent på kaoset som kommer av å rive alle strukturer ned. Å stå uten noe fundament, uten noe som holder en fast, det er å være fortapt i mørket.

Jeg har gått mange veier. Katolisismen formet min barndom med sin frykt og tilgivelse, sin lidelse og sitt løfte om forløsning. Rosenkorsordenen lærte meg om skjulte koder i universet, at det finnes mønstre i alt, og at sannhet må søkes – aldri aksepteres blindt. Wicca viste meg kraften i naturen, i elementene, i det sykliske som eksisterer uavhengig av menneskers dogmer. Sjamanismen dro meg dypere, lærte meg å lytte til åndene, til rytmen av trommen, til stemmen i vinden som hvisker at alt er forbundet.

Og til slutt innså jeg: Ingen av disse veiene var mine. Men alle av dem var nyttige verktøy.

Mange snakker om Right Hand Path (RHP) og Left Hand Path (LHP) som om de er to absolutter – som om du enten må velge å tjene lyset eller dykke ned i mørket. Jeg har sett gjennom den illusjonen. Begge er navigasjonsverktøy. Ingen av dem er sannheten.

Right Hand Path er veien av orden, disiplin, åndelig overgivelse. Det er å følge en struktur, et moralsystem, en vei hvor individet underkaster seg en større orden. Dette er veien til religion, til hierarkier, til karma og lovverk, til en idé om at universet har regler, og at vi finner fred ved å underordne oss dem. RHP tilbyr trygghet, men også begrensning. For mye av det, og du blir en brikke i et spill du ikke engang ser.

Left Hand Path er opprøret, veien til individuell kraft, til å bli din egen gud. Det er å bryte fri fra lover og systemer, å ta makten tilbake, å skape din egen vei uavhengig av hva andre måtte mene. Dette er veien til magikeren, hekser, luciferianske søkere – de som nekter å følge en forhåndsbestemt skjebne. Men faller du for dypt i dette, risikerer du å bli fanget i ditt eget ego. Du tror du er fri, men egentlig er du en slave av din egen stolthet.

Jeg har vært i begge leire. Jeg har vært underlagt doktriner, og jeg har kastet dem til helvete. Jeg har sett det vakre i orden, og jeg har kjent fristelsen i å rive alt ned. Men jeg har også innsett at ingen av disse veiene er sannheten.

Rosenkorsfilosofien snakker om tre krefter i spillet mellom lys og mørke: Lucifer, Ahriman og Christos.

Lucifer, lysbringeren, er den som gir oss frihet, intellekt, individualitet. Han vekker oss, river oss løs fra blind tro, viser oss at vi kan skape vår egen skjebne. Men han fører også til kaos hvis vi ikke har noe fundament. De som lar seg styre av Lucifer alene, ender opp med å tro at ingenting er hellig, at alt kun er en viljeshandling.

Ahriman er det motsatte. Han er systemet, kontrollen, stagnasjonen. Han er den som fryser verden fast i lover, regler, dogmer og materialisme. Han sikrer orden, men han kveler også sjelen. De som lar seg styre av Ahriman blir tannhjul i en maskin, slaver av strukturer de ikke engang ser.

Christos er balansen mellom dem. Christos-energien er ikke bare Jesus eller en religiøs figur – det er selve essensen av den gylne midtvei. Det er å forstå at både Lucifer og Ahriman har sin plass, men at de ikke må få styre deg. Christos er ikke passiv godhet. Det er ikke blind tro eller underkastelse. Det er en kraft som ser polaritetene og mestrer dem.

Dette knytter seg direkte til Loven om Polaritet – det universelle prinsippet om at alt har sin motsetning, og at disse motsetningene kun er to ytterpunkter av samme energi. Krig og fred, kjærlighet og hat, frihet og kontroll – de er ikke separate, de er ekstreme versjoner av hverandre.

Forstår du dette, forstår du at du ikke trenger å velge en side.

Jeg velger ikke RHP. Jeg velger ikke LHP. Jeg går mellom dem. Jeg ser hvordan begge kan brukes som navigasjonsverktøy. Noen ganger trenger du struktur. Noen ganger trenger du å rive ned strukturer. Noen ganger må du følge en vei. Noen ganger må du skape din egen.

De fleste er fanget i en av polaritetene. De tror de er frie, men de er fortsatt en del av spillet. Virkelig fri blir du først når du kan bruke både lys og mørke uten å bli eid av noen av dem.

Så det er mitt valg. Det har alltid vært mitt valg.

Jeg vil aldri la meg styre av rigide rammer, men jeg vil heller aldri velge kaos for kaosets skyld. Jeg ser illusjonen, og jeg velger å stå i midten. Jeg bruker lys når jeg trenger det. Jeg bruker mørket når jeg må. Jeg lar meg ikke definere av noen av dem. Kraft fremfor makt. Kraften ligger i balanse.