Tomrommet som roper etter å bli fylt

Jeg har sittet med mange mennesker som kommer til meg fordi de kjenner at noe «henger ved» dem. En tyngde som kjennes fremmed, en stemme i hodet som høres ut som en annen enn dem selv, en uro som dukker opp på faste tider av døgnet uten åpenbar grunn. De fleste forventer at jeg skal fortelle dem at de er under angrep. Men det jeg oftest ser, er noe helt annet. Jeg ser et hull.

Naturen avskyr tomrom. Det er en av de eldste observasjonene vi har, horror vacui, og den gjelder like mye i energifeltet som i resten av skaperverket. Kroppen vår er selve beviset på prinsippet — vi bærer på flere mikroorganismer enn vi har egne celler, og de holder oss i live time for time, hver eneste dag. Tarmen vår, huden vår, pusten vår, alt sammen er avhengig av at noe annet enn oss selv bor i oss og med oss. Vi er aldri alene, selv i det mest grunnleggende biologiske forstand. Spørsmålet har aldri vært om noe fyller tomrommet. Spørsmålet er hva som fyller det, og hvorfor akkurat det fikk plass.

Jeg kjenner alltid dette først i min egen kropp før jeg kjenner det i feltet rundt noen andre. En tyngde som legger seg i brystet mitt, en kulde som glir langs ryggraden, en knute som strammer seg til i mellomgulvet — kroppen min er instrumentet jeg leser med, lenge før jeg har noen forklaring å sette ord på. Dette er sjelden noe mystisk i seg selv. Kroppen har alltid vært stedet hvor mening først gjør seg kjent, lenge før hodet rekker å forstå hva som skjer. Et menneske med et hull i energifeltet bærer det nesten alltid et sted i kroppen også — en skulder som aldri slapper av, en mage som aldri helt faller til ro, et bryst som holdes stramt som om det venter på et slag som aldri kommer.

Slik tenker jeg også om entiteter og det vi i gamle dager kalte attachments. Et energifelt i god balanse har lite rom å by på — det er helt, det puster, det holder sin egen form, og kroppen som bærer det kjennes lett og åpen på samme måte. Men der hvor sorg aldri har fått gå gjennom kroppen, der hvor et traume har lagt seg som en lomme av frosset energi, der hvor noen har gitt bort sin egen kraft uten å vite det, der oppstår et hull. Og akkurat som med mikroorganismene i kroppen, flytter noe inn. Det følger bare sin egen natur, akkurat som resten av skaperverket. Tomrom fylles.

Dette er grunnen til at jeg alltid går lenger enn å jage vekk det som har festet seg. En rensing som kun fjerner, uten å lukke hullet bak seg, gir bare en midlertidig lettelse. Entiteten kommer tilbake, eller en annen finner samme åpning, fordi selve årsaken — mangelen i feltet — fortsatt står der og roper etter å bli fylt. Det jeg heller gjør, er å la det som har festet seg vise meg hvor hullet er. Hva har denne personen mistet kontakten med? Hvor i livet har de sluttet å bo fullt i seg selv? Entiteten blir, litt motvillig kanskje, en slags lærer. Den peker, med hele sin uvelkomne tilstedeværelse, rett på stedet som trenger å fylles med noe som faktisk tilhører personen selv.

Når jeg hjelper noen med å lukke et slikt hull, handler det sjelden bare om å rense feltet utenfra. Jeg ber dem ofte legge hånden der tyngden sitter, puste ned i akkurat det punktet, og bli værende der lenger enn det som kjennes bekvemt. Mening vender sjelden tilbake til et menneske utenom kroppen — den vender tilbake gjennom den. Det er når pusten når helt ned i stedet som har vært tomt, at personen selv begynner å fylle rommet igjen med noe som faktisk tilhører dem.

Det er en ubekvem måte å se det på, og jeg forstår godt at de fleste heller vil høre at de er offer for noe utenfra. Men i mitt arbeid med Skyggevokter handler rensing alltid om begge deler — å løse det som har festet seg, og å hjelpe feltet med å gro igjen rundt stedet hvor det engang var tomt, i kroppen like mye som rundt den.