Skjoldet

Noen jobber med maskiner, noen med tall, noen med kunst. Jeg jobber med mennesker – mennesker i krise, mennesker i mørket, mennesker som balanserer på kanten mellom det rasjonelle og det ukjente. Psykiatrien, spesielt nattevaktene, er ikke for de som frykter mørket. Det er et sted der sjelens skygger beveger seg fritt, hvor energi henger i veggene og hvisker fra hjørnene. Om du ikke vet hvordan du beskytter deg, kan du ende opp med å bære vekten av noe som ikke er ditt.

Det første skjoldet er alltid valg. Å vite at du ikke er en søppelkasse for andres lidelser. Å forstå at du bestemmer hva som får lov til å komme inn og hva som skal gli av. Når jeg går på jobb, setter jeg intensjonen. Jeg bestemmer meg for at ingenting av det som skjer der ute skal få feste i meg. Ikke sinne, ikke frustrasjon, ikke fortvilelse. Jeg ser meg selv som en fjellvegg mot stormen – den kan slå mot meg, men den vil aldri velte meg.

Men vilje alene er ikke alltid nok. Noen energier krever mer. Jeg har mine ritualer. Jeg har en rustning – ikke en fysisk en( den har jeg også:) , men en mental og energetisk en. En gyllen, lysende barriere rundt kroppen min. Jeg ser den i mitt indre blikk, kjenner den omslutte meg. Brystplaten dekker hjertet mitt, hanskene beskytter hendene mine, støvlene forankrer meg til jorden. Og skjoldet mitt – det er der, klart til å absorbere og reflektere det som måtte komme.

Noen ganger holder ikke en barriere alene. Noen ganger må man rense, kaste av seg smuss og skygger som har forsøkt å henge seg fast. Salvie og palo santo er gamle verktøy, brukte i generasjoner av de som forsto energiarbeid. Røyken renser ikke bare rommet, men sinnet, kroppen, auraen. Når jeg brenner salvie, ser jeg for meg hvordan de tunge energiene slipper taket, blåses bort, etterlater kun klarhet.

Lyd er en annen verktøy. Musikk er vibrasjon, og vibrasjon er frekvens. Jeg omgir meg med lyder som hever min egen frekvens. Noen ganger er det trommer, dype rytmer som vibrerer gjennom kroppen min og justerer feltet mitt. Andre ganger er det enkel musikk som bringer glede, minner meg på hvem jeg er. Frekvens slår ut frekvens, og omgivelsene mine tilpasses det jeg sender ut.

Krystaller er neste- Ikke bare vakre steiner, men levende energisentre. Svart turmalin absorberer negativitet. Ametyst gir klarhet. Selenitt renser. Jeg bærer dem på meg, har dem i lommen, i sekken, på nattbordet. De fungerer som ankre, holder meg balansert, minner meg på at jeg er mer enn bare en kropp i denne fysiske verden.

Men til syvende og sist handler det om lys. Ingen mørk entitet kan feste seg til en flamme som brenner sterkt. Når du har ditt eget lys, ditt eget formål, din egen vilje, blir du ugjennomtrengelig. Det handler ikke om å kjempe mot mørket, men om å fylle deg selv så sterkt med lys at mørket ikke finner plass. Jeg har lært at de som blir overmannet, ofte er de som har latt sitt eget lys flimre, bli svakt. Når du er hel, når du eier din egen energi, er du et fort av lys – og mørket kan ikke trenge inn.

Så - om alt annet svikter- Vær lys.