Når kroppen bærer det sinnet har forsøkt å legge bak seg

Kroppen husker på sin egen måte. Den husker gjennom spenninger, gjennom pusten, gjennom måten vi beveger oss på og gjennom de stedene vi instinktivt beskytter. Skuldrene som alltid sitter litt høyt. Hoften som holder igjen. Kjeven som strammer seg når presset øker. Pusten som stanser høyere i brystet enn den trenger.

Vi kan forstå historien vår med hodet. Vi kan analysere det som har skjedd, sette ord på gamle mønstre og fortelle oss selv at vi har gått videre. Likevel kan kroppen fortsette å bære deler av historien lenge etter at sinnet mener saken er avsluttet.

Det er her mye av arbeidet mitt begynner.

Gjennom mange år med yoga, bevegelse, healing og energiarbeid har jeg blitt stadig mer fascinert av forbindelsen mellom kropp og bevissthet. Jeg har sett hvordan en fysisk spenning kan forandre seg når pusten forandrer seg, hvordan en kropp som først kjemper mot en stilling gradvis begynner å gi etter når den opplever trygghet, og hvordan stillhet noen ganger kan åpne dører som mange ord aldri klarte å åpne.

Terapeutisk Yin Yoga arbeider nettopp i dette landskapet.

I en Yin-stilling lar vi tiden bli en del av praksisen. Vi beveger oss inn i en posisjon og blir der. Pusten får finne sin rytme, nervesystemet får tid til å roe seg og kroppens dypere strukturer får møte et rolig og langvarig strekk. I stedet for å jage etter større bevegelighet begynner vi å lytte til det kroppen faktisk forteller oss.

Bindevevet fascinerer meg spesielt fordi det binder kroppen sammen som et stort levende nettverk. Fascia omslutter og forbinder muskler, knokler, organer, nerver og blodårer. Kroppen fremstår dermed mindre som en samling separate deler og mer som ett sammenhengende landskap hvor en forandring ett sted kan påvirke helheten.

Det samme gjelder mennesket.

Kroppen påvirker sinnet. Sinnet påvirker pusten. Pusten påvirker nervesystemet. Følelser påvirker hvordan vi beveger oss og hvordan vi holder kroppen. Alt henger sammen.

Når jeg arbeider med assistert Yin, kommer enda et lag inn. Personen på benken eller matten trenger lenger å gjøre hele arbeidet selv. Gjennom støtte, posisjonering, tyngde og forsiktig trykk kan kroppen synke inn i stillingen på en annen måte. Noen ganger oppstår det et øyeblikk hvor jeg kjenner at kroppen foran meg slutter å holde. Pusten blir dypere. Ansiktet mykner. Hele systemet ser ut til å forstå at det kan slippe litt mer.

Det er ofte i slike øyeblikk arbeidet virkelig begynner.

Jeg kombinerer denne formen for terapeutisk Yin med healing og tromming. For meg er dette deler av samme språk. Berøringen kommuniserer med kroppen, pusten skaper bevegelse innenfra, healingen arbeider med det energetiske laget, mens trommens rytme fører oppmerksomheten bort fra den konstante strømmen av tanker og tilbake til noe mer grunnleggende.

Puls.

Rytme.

Pust.

Kropp.

Trommen har fulgt mennesket gjennom tusener av år, rundt ildsteder, i ritualer, i overgangsriter og i healingtradisjoner. Den repeterende rytmen gjør noe med oss. Vi trenger heller ingen intellektuell forklaring for å kjenne den. Lyden går gjennom rommet og inn i kroppen, og etter hvert kan skillet mellom rytmen utenfor og rytmen innenfor føles mindre tydelig.

I mitt arbeid kan også runer og andre former for energiarbeid bli en del av behandlingen. Jeg møter hvert menneske der det befinner seg og lar behandlingen utvikle seg derfra. Noen kommer fordi kroppen føles stiv og tung. Andre søker ro. Noen kjenner at de har båret på noe lenge og ønsker å arbeide dypere.

Jeg ser kroppen som en port inn i dette arbeidet.

Vi mennesker er svært flinke til å leve fra hodet. Vi analyserer, forklarer, planlegger og skaper historier om hvem vi er. Kroppen lever samtidig i øyeblikket. Den reagerer på pusten du tar akkurat nå, spenningen du holder akkurat nå og kontakten du har med bakken akkurat nå.

Derfor vender jeg stadig tilbake dit.