Hva om mennesket også er et energetisk økosystem?

Det lever en hel verden i kroppen din.

På huden, i munnen og gjennom fordøyelsessystemet finnes enorme samfunn av mikroorganismer som lever sammen med oss gjennom hele livet. Bakterier har fått et dårlig rykte fordi enkelte kan gjøre oss syke, men kroppen vår forteller en langt mer sammensatt historie. Mange mikroorganismer inngår i prosesser kroppen er avhengig av, og forholdet mellom oss og dem formes av miljøet de lever i.

Jeg synes dette er et fascinerende bilde på mennesket.

For når jeg arbeider som Skyggevokter, betrakter jeg også mennesket som et energetisk landskap.

Her beveger vi oss fra biologi og inn i et spirituelt verdensbilde. Aura, energifelt og entiteter tilhører et annet språk enn mikrobiologi, og jeg opplever heller ingen grunn til å blande disse språkene sammen. Likevel kan det ene gi oss et bilde som hjelper oss å forstå det andre.

I mitt arbeid møter jeg det vi kan kalle entiteter eller energetiske tilstedeværelser. Gjennom årene har jeg blitt stadig mindre opptatt av å betrakte dem som fiender og stadig mer interessert i spørsmålet om hvorfor en bestemt energi får tilgang til et menneskes felt.

For dersom noe har fått feste, finnes det ofte et sted hvor kontakten oppstår.

Jeg beskriver disse områdene som hull eller svekkelser i auraen. For meg oppstår de ofte i forbindelse med tankemønstre, følelsesmessige sår, frykt, skam, selvforakt eller andre mønstre som over tid tapper mennesket for kraft. Da blir selve entiteten bare én del av bildet. Det virkelig interessante ligger i området den har fått tilgang gjennom.

Det er dette området jeg leter etter.

Når jeg arbeider med et menneske, forsøker jeg å lokalisere hvor energien oppleves ubalansert og hva som ligger rundt den. Noen ganger dukker det opp et tankemønster som mennesket har båret lenge. En setning som gjentas så ofte at den nesten har blitt en sannhet.

Jeg er verdiløs.

Jeg fortjener aldri kjærlighet.

Jeg kommer alltid til å mislykkes.

Ingen kan elske meg.

Et menneske kan gjenta slike tanker gjennom år, og etter hvert oppleves de mindre som tanker og mer som identitet. Innenfor min forståelse av energiarbeid setter slike mønstre også spor i feltet rundt mennesket.

Da hjelper det lite å gjøre entiteten til hele historien.

Selve arbeidet ligger dypere.

Min rolle er å finne området, arbeide med balansen og rette lys mot det som tidligere har ligget i skyggen. Jeg kan rydde, støtte og skape et rom hvor noe nytt får mulighet til å skje. Men mennesket foran meg må selv møte det som kommer frem.

Det er her egenkjærligheten blir viktig.

For dersom et hull er skapt rundt følelsen av å være verdiløs, må mennesket gradvis lære å møte seg selv på en annen måte. Dersom frykt har styrt livet, må forholdet til frykten forandres. Dersom grensene stadig brytes, må mennesket lære å kjenne hvor grensene går og begynne å beskytte dem.

Slik forstår jeg healing.

Jeg gir aldri et annet menneske kraft. Kraften tilhører allerede mennesket foran meg. Jeg kan hjelpe med å finne stedet hvor kontakten med den har blitt svakere.

Når området begynner å heles, forandres også miljøet.

Og dersom en energetisk tilstedeværelse tidligere fant feste akkurat der, kan tilgangen gradvis forsvinne.

Det gjør arbeidet med entiteter langt mindre dramatisk enn mange forestiller seg. For meg handler det langt mer om ansvar, bevissthet og kjærlighet enn om kamp.

Skyggen viser oss hvor lyset mangler.

Så arbeider vi der.