Forbannelsen – Når Ordene Blir Lenker

Det finnes ting som klamrer seg fast til oss, usynlige lenker fra et annet sted, en annen tid. Noen ganger er det et gammelt løfte, andre ganger en forbannelse kastet i sinne. Ordene vi sier – spesielt de ladet med følelse og intensjon – har kraft. De kan helbrede, men de kan også binde.

Kunden kom til meg med en følelse av tyngde, en konstant motstand i livet. Hun følte seg begrenset, som om noe holdt henne tilbake uten grunn. Da jeg skannet energifeltet hennes, så jeg dem – lenkene rundt anklene hennes. Tunge, gamle, ikke fra dette livet. En forbannelse.

Gjennom arbeidet dukket et tidligere liv opp. En kvinne fanget i et voldelig ekteskap, tvunget inn i en situasjon hun ikke kunne flykte fra. Hun gjorde det eneste hun så som en utvei – drepte mannen som eide henne. Men idet han døde, kastet han en forbannelse over henne: «Du skal råtne i fengsel i all evighet.» Og slik ble det. Hun døde alene i mørket, og den siste følelsen hun bar på, fulgte henne inn i dette livet.

Forbannelser er ikke bare ord, de er vibrasjoner som fortsetter å eksistere om vi lar dem. Kunden hadde kjent denne tyngden hele livet, i form av begrensninger, uforklarlige smerter og en følelse av å være fanget. Det var på tide å bryte lenkene.

Jeg jobbet med lyd, trommet løs energien, brukte palo santo og obsidian for å skjære igjennom det som holdt henne nede. Men det viktigste – jeg fikk henne til å forstå. Hun hadde allerede sonet. Skylden var ikke lenger hennes å bære. Hun trengte ikke lenger å leve i denne gamle fengselscellen av frykt og begrensning.

Da lenkene brast, endret alt seg. Kunden beskrev følelsen som om hun plutselig kunne puste dypere, som om en vekt hun ikke engang visste hun bar, forsvant. Kroppen føltes lettere, anklene fri. Hun fikk en plutselig lyst til å danse.

Dette er språket vårt. Det vi sier skaper vår virkelighet. Abracadabra – jeg skaper mens jeg taler. Ordene vi velger, kan være velsignelser eller våpen. Vi kaster forbannelser over oss selv og andre hele tiden, ofte uten å vite det. «Jeg får aldri til noe.» «Jeg er uflaks.» «Jeg kommer alltid til å være alene.» Hva skjer om vi i stedet begynner å si: «Jeg fortjener det beste.» «Jeg er fri.» «Jeg står i min egen kraft.»

Kunden gikk ut døra en annen person enn da hun kom inn. Løsnet. Klar for å leve.

Så jeg spør deg – hvilke ord bærer du med deg? Hvilke lenker har du ubevisst smidd rundt deg selv? Kanskje det er på tide å bryte dem.